Samtale med Vilde Salhus Røed

Billedkunstneren Vilde Salhus Røed har en mastergrad med spesialisering i fotografi fra Bergen, hvor hun også bor og arbeider. Salhus Røed har en rekke verk tilgjengelig for både kjøp og leie på leiga.no, og våren 2024 deltok hun i gruppeutstillingen Leiga: FOTO på CM7. I den forbindelse stilte vi henne noen spørsmål om eget kunstnerskap.

Les samtalen under for å bli bedre kjent med kunstnerskapet!

«Det er både gøy og skummelt å ta opp kameraet, trykke på avløseren og se hva det kan føre til«

Hvilke materialer og teknikker jobber du med?

Fotografi spiller en sentral rolle i kunstnerskapet mitt. Men selv om arbeidene mine ofte handler om fotografi, er det ikke alltid at de ender opp som fotografi. De siste årene har prosjektene mine like gjerne tatt form som video, lyd, tekst, bøker og i annen teknologi. Jeg jobber ofte med fotografiske fortellinger i arkiv, og knytter personlige narrativ til teknologiske, kulturhistoriske og samfunnspolitiske baktepper.

Hvilke temaer interesserer deg?

Tematisk undersøker jeg minne, hukommelse og forestillingsevnen, og hvordan ikke-menneskelig kunnskap kan belyse mulighetene for menneskelig kunnskap. Mitt siste større prosjekt var Spurven, som først ble vist på Galleri HI10 i Skien og senere turnerte med Vestlandsutstillingen i 2023. Her prøvde jeg meg på, for meg, mange nye ting samtidig, både teknisk og tematisk, som fotogrammetri og 3D-animering og det å skrive en fiksjonstekst som driver narrativet.

Arbeidet er en videoinstallasjon bestående av to videoer med et felles lydspor og fortellerstemme. Spurven reiser på en poetisk måte høyaktuelle spørsmål rundt teknologi i forhold til grenser, politisk kontroll og regulering av lovverk for overvåking og informasjon. I arbeidet blir tematikker knyttet til minne, kunstig intelligens, nært og fjernt i tid og sted, vevet sammen. Samspillet mellom hukommelse og forestillingsevnen har å gjøre med hvordan vi forholder oss til her og nå – mellom fortid og fremtid.

Hvordan er din kunstneriske prosess?

Jeg jobber ofte prosjektbasert og utforsker tematikker over tid. Noen ganger planlegger jeg mye av produksjonsprosessen på forhånd, mens jeg andre ganger er mest opptatt av det som kan overraske meg underveis i prosessen. I arbeid konkret med fotografi, handler prosessen vel så mye om utvelgelse og sammenstilling av flere bilder, som det å ta selve bildet eller å bearbeide det.

Når vet du at kunstverket du jobber med er ferdig? 

Et kunstverk er ferdig når det sitter – den avgjørelsen har noe med intuisjon og magefølelse å gjøre. Men kan jo også ha å gjøre med praktiske rammer, som deadliner eller økonomi. Når et kunstverk er ferdig, har det noen estetiske kvaliteter samtidig som det forteller noe. Kanskje viktigst, er at verket stiller noen spørsmål fremfor å svare på noe, og at det lar assosiasjoner og erfaringer oppstå hos publikum.

Fortell oss om kunstverkene du stilte ut i Leiga: FOTO!

Prøvestriper (Test Strips) er en serie fotografier som jeg laget for Vårutstillingen på Fotogalleriet i Oslo i 2014. Dette er nok et av mine mest fotonerdete prosjekter, som det var veldig gøy å jobbe med. Serien er fotografier laget med utgangspunkt i notater jeg gjorde i mørkerommet flere år tilbake. Som fotostudent noterte jeg alltid ned hvordan jeg kopierte fotografiene mine, og jeg tok vare på alle prøvestriper med notater på baksiden.

Jeg noterte kopiens størrelse, type objektiv i forstørrelsesapparatet, blenderåpningen, sekunder og fargefiltrering. Denne informasjonen mente jeg å kunne få bruk for senere, men når jeg i ettertid ser på notatene og prøvestripene, er det vanskelig å spore hvilke fotografier notatene viser til. Og siden notatene ikke er arkivert kronologisk er det også vanskelig å spore prosessen fra en prøvestripe til en annen, frem mot det som skulle bli en bedre og riktigere kopi. Hvis dette materialet, notatene, faktisk skal være noe jeg får bruk for; hvordan kan jeg bruke det?

Arbeidet består av en serie fotogrammer laget i mørkerom, uten negativ, utfra notatene. På denne måten genererer notatene nye kopier av bilder jeg har laget tidligere. Samtidig er selve bildet, det som fotografiet representerte, borte. Det jeg selv liker godt med dette arbeidet, er at det har en poetisk side som handler om hvor sterk forestillingsevnen er. Bare tanken på at noe har vært, som nå ikke lenger er der, får i alle fall min hjerne til å gå i spinn over alle muligheter og historier. Disse fotografiene er “tomme”, samtidig som de bærer spor av bilder som var der og som kunne ha vært der. 

Hvilke prosjekter jobber du med for tiden?

Akkurat nå er jeg helt i starten av flere nye prosjekter som fortsatt kan ta mange retninger. Felles for prosjektene er at de har noe med personlig historie og arkiv å gjøre, og at jeg undersøker hvordan fotografi og tekst kan fungere som bærende elementer i historiefortelling. Jeg prøver også å fotografere igjen, altså sånn mer eller mindre intuitivt og med kamera over skulderen, etter mange år hvor fotoprosjektene mine har vært planlagte på forhånd. Det er både gøy og skummelt å ta opp kameraet, trykke på avløseren og se hva det kan føre til. Jeg tror jeg leter etter noe spesifikt fotografisk, noe som gir meg glede på samme måte som for lenge siden, da jeg begynte å jobbe med fotografi.

Hva betyr det for deg å være en av kunstnerne på Leiga?

Som kunstner er jeg alltid i gang med å lage nye ting, å utvikle nye kunstprosjekter. Men nye greier skyver gjerne til side tidligere arbeider, som dermed ikke blir vist så ofte lenger. Leiga er fin sånn, ved at plattformen gir mulighet til å presentere allerede produserte arbeider. Jeg er glad for at disse verkene kan få nye hjem fremfor å bli stående på lagerhyllen – for arbeidene går jo ikke ut på dato. Leiga kan dessuten nå ut til publikum som jeg kanskje ikke ville kommet i kontakt med gjennom egne kanaler. Og jeg synes det er sympatisk at man kan leie seg frem til å eie et verk, for mange kan nok det senke terskelen for å kjøpe kunst!