Samtale med Laura Gaiger

Billedkunstner Laura Gaiger (f.1992) er opprinnelig fra England, men bor og arbeider i Bergen. Hun maler ofte i større formater, og har hatt flere soloutstillinger etter endt masterutdanning på KMD ved Universitetet i Bergen i 2020. I juni 2024 var hun månedens kunstner i VISP.

Den samme sommeren deltok Gaiger i gruppeutstillingen Leiga: MALERI på CM7 i Bergen. Her viste vi ett av de mange verkene hun har tilgjengelig for kjøp og leie på leiga.no. I den anledning stilte vi henne noen spørsmål om eget virke.

Les samtalen under for å bli bedre kjent med kunstnerskapet!

«Den vanskelige delen er alltid spranget mellom ideer – eller ord – og bilder. Noen ganger dukker bildet bare opp i hodet mitt, og så jobber jeg med det for å finne ut hvor det kom fra»

Fortell oss om kunsten din! Hvilke materialer og teknikker jobber du med?

Jeg jobber hovedsakelig med maleri, og varierer mellom å male på lerret og større installasjoner. De siste årene har jeg utvidet omfanget av disse installasjonene, og kombinerer gjerne «olje-på-lerret»-maleri med strukturer som eksisterer på andre måter i utstillingsrommet. Jeg jobber også med freskomalerier og tradisjonell temperamaling, som jeg lager av melk og egg.

Arbeidet mitt er forankret i materialet og forståelsen av hvordan pigmenter og maling oppfører seg. Å vite hvordan maling oppfører seg, kjemisk og fysisk, lar meg finne mine egne måter å bruke maling på i et bestemt rom, med en viss overflate og struktur.

Hvilke temaer interesserer deg?

Jeg maler til dels figurativt og arbeider derfor i kontekst av arven fra det figurative maleriet, som jeg også trekker mange referanser til for historiefortellingene i arbeidet mitt. Innholdet i maleriene mine er i hovedsak hentet fra samtidens problemstillinger i landskapet. Jeg er interessert i å ta tak i ting som kan virke apolitiske, og prøve å erte ut de sosiale historiene og maktkampene de inneholder.

Bildet av landskapet i kulturen er et veldig rikt område å finne slike paradokser i, og jeg er veldig opptatt av å prøve å revidere sjangeren «landskapsmaleri». Landskapsmaleriene mine er faktisk bilder proppfulle av menneskefigurer og menneskelige historier. For meg gjenspeiler dette virkeligheten i landskapene rundt oss. Jeg er også glad i allegorier, myter og metaforer, og bruker ofte troper fra klassisk mytologi og kunsthistorie for å sette tonen for et maleri.

Hvordan er din kunstneriske prosess?

Før jeg begynner å jobbe med et prosjekt, forsøker jeg å oppnå en forståelse av ett spesifikt sted; et utsiktspunkt. Jeg kartlegger og samler på et stort nettverk av forestillinger jeg er interessert i. Så prøver jeg å finne ut hvordan ideer, ting jeg har lest om, hendelser og alle slags ting, kan ha usannsynlige forbindelser. Jeg reflekterer over mine egne erfaringer i oppveksten, og jeg leser mye om miljøvernets historie, landskapsteori, landrettighetsbevegelser og politisk kamp, eller klassekamp, i landskapet.

Den vanskelige delen er alltid spranget mellom ideer – eller ord – og bilder. Noen ganger dukker bildet bare opp i hodet mitt, og så jobber jeg med det for å finne ut hvor det kom fra. Maleriene mine er sammensatt som collager, selv om jeg ikke bruker photoshop eller projeksjon for å kombinere forskjellige fragmenter sammen. Jeg bare forestiller meg collagen i hodet, og tegner alt – først i en skissebok og deretter på lerret. For meg er det enklere enn å innføre mange tekniske krykker, og samtidig bevarer det flyten i linjen jeg ønsker i arbeidet mitt. Det er viktigere for meg enn sannhetsnærhet.

Å begynne på et maleri (jeg jobber vanligvis med 4-8 samtidig) er arbeidskrevende, men når jeg først er inne i maleridelen går det ganske fort og er veldig morsomt. Mine tanker når jeg maler handler hovedsakelig om formale problemer som fargeforhold, komposisjon, den abstrakte siden av et figurativt bilde. Noen ganger ber jeg folk om å stå modell for meg i studio for å fange ansikter, hender og detaljer i figurer, noe som er den morsomste delen av prosessen. For arbeidene mine i freske og collage, og noen av installasjonene, kan planleggingen være mye mer spontan. Men jeg bruker ofte motiver og figurer igjen og igjen. Vanligvis har jeg en dyreart jeg har lyst til å male, mye fordi jeg virkelig har investert det med noe symbolsk – akkurat nå er jeg på gresshopper, men for ikke lenge siden var det kaniner, og før det fisk, så hunder og hester og dinosaurer.

Maleriet er en total kollisjon mellom det små og hverdagslige, og det eksistensielle. Det handler om persepsjonens natur, muligheten for verdener, og det er også gjørme og planteoljer presset rundt med grisehår på en pinne.

Når vet du at kunstverket du jobber med er ferdig?

Enten når jeg går tom for tid, eller når ingenting ved det irriterer meg lenger.

Fortell om kunstverket du stilte ut hos oss!

Maleriet ‘A History of Revelry’ ble laget til min første separatutstilling i Bergen i 2021. Den gjennomgående blåheten er ment å indikere en sommernatt som aldri er helt mørk, med en langsom overgang mellom skumring og daggry, som finner sted rundt midtsommer. Maleriet inneholder flere narrative hint og motiver, gjemt der inne.

Motivet var egentlig inspirert av alt jeg hadde lest om ravekultur i 1990-tallets landlige England. Jeg oppdaget at lokalområdet jeg hadde vokst opp i faktisk hadde vært et hotspot for noen av de største ravene i disse årene, og landskapet i seg selv var en viktig del av kulturen. Avstanden på 30 år har gjort det mulig å se disse hendelsene, som var ulovlige og gjenstand for mye moralsk panikk, innenfor et bredere kontinuum og tradisjon for innbyggerne i England som bruker landskapene sine til ritualer, samlinger og festligheter. Jeg begynte å samkjøre den historiske funksjonen til steder som Stonehenge, som jeg også vokste opp i nærheten av, med praksisen til raves, og ser at fra et bredere historisk perspektiv oppfyller de samme funksjonen i samfunnet.

Englands landlige historie er full av slike historier, om å samles i det felles landskapet for å markere årstidene og feire ritualer. Disse praksisene har blitt brutalt undertrykt i nesten et årtusen, men fortsetter å finne sted. Det er et narrativ som vi i England ikke skal vite om: at landet faktisk tilhører oss alle, men at det har blitt konfiskert. Opplevelsen av landskapet selges gjennom billettert tilgang tilbake til oss av landeiere, som motvillig tyr til kommersialisering av eiendommene for å vedlikeholde sine viltvoksende domener.

Det er noen hint av det i maleriet, blant annet med inkluderingen av en såkalt «ha-ha», som er en grensemur skjult med en grøft for ikke å ødelegge utsikten, men som likevel holder inntrengere ute. Disse er vanlige på engelske landeiendommer. I maleriet blir selvfølgelig denne grensen overskredet.

Hvilke prosjekter jobber du med for tiden?

Jeg har gått ganske under radaren i det siste fordi jeg forbereder meg på mye aktivitet i 2025. Jeg skal ha 3 separatutstillinger neste år, som jeg er litt nervøs for. Jeg må planlegge veldig godt for å gjennomføre alle de tre prosjektene jeg håper å gjøre. To av utstillingene er i Storbritannia, en av dem på kunstnerdrevne A_Place Gallery i Glasgow og den andre på Lewisham Arthouse i London. Jeg er særlig spent på sistnevnte fordi prosjektet kommer til å være knyttet tett til lokalområdet. Bondeopprøret nådde sitt høydepunkt i Blackheath like ved, og jeg skal sentrere utstillingen rundt motiver hentet fra en nærliggende gjennomfartsåre kalt Wat Tyler Road, oppkalt etter lederen av opprøret.

Så, i slutten av 2025, kommer et større prosjekt med en separatutstilling på Trøndelag Senter for Samtidskunst. Jeg er så glad for å få muligheten til å lage en utstilling for et regionalt kunstsenter. Plassen er ganske spennende, med et veldig høyt tak på forsiden av galleriet og en stor glassfront mot gaten. Jeg planlegger å bruke denne plassen til å lage en stor installasjon. Denne vil delvis bygge videre på utstillingen jeg hadde på Kunstgarasjen i 2023, et frittstående 20 meter langt oljemaleri, men denne gangen blir maleriet mer flytende og strekker seg i tillegg oppover!

Hva betyr det for deg å være en av kunstnerne på Leiga?

Jeg synes Leiga er en veldig lovende ny mulighet for kunstnere, og for samfunnet, til å få mer visuell kunst der ute i verden. For oss som jobber i stor skala kan det være et problem å finne permanente hjem til arbeidet. Jeg tror at utlån av verk kan være en måte å gjøre rom over hele byen mer interessante, og gjøre kunst mer tilgjengelig – hvorfor skal ikke kunst reise fra rom til rom og bli sett av flere mennesker?!