Samtale med Kristen Keegan

Bergenbaserte Kristen Keegan fullførte en mastergrad i billedkunst ved UiBs fakultet for kunst, musikk og design i 2019. Gjennom en praksis innen maleri undersøker den kanadiske billedkunstneren de langsommere, samlende aspektene ved det å se: ved å engasjere materialer i fokusert samtale, er verkene hennes perseptuelle studier forankret i farger. Nylig har oppmerksomheten hennes vendt seg mot botaniske fargestoffer som kilde.

Tidligere i år var hun en av flere nye kunstnere som gjorde en rekke av sine verk tilgjengelige for leie og eie på Leiga. Sommeren 2025 inviterte vi derfor Keegan til å vise verk sammen med Marianne Moe i en duo-utstilling i visningsrommet CM7 ved vårt hovedkontor i Bergen. I den anledning stilte vi henne noen spørsmål om eget virke.

Les samtalen under for å bli bedre kjent med Kristen Keegans kunstnerskap!

«En gang iblant skjer et verk så naturlig at dets fullstendighet virker udiskutabel. Du vet at du ikke skal røre det» 

Hvilke materialer og teknikker jobber du med?

På kunstakademiet her i Bergen ble jeg introdusert for reaktive fargestoffer, noe som åpnet for mange nye muligheter i arbeidet mitt. Jeg var allerede interessert i abstraksjon ved hjelp av direkte fargeteknikker (tenk 50/60-tallets fargefeltmaleri), så den tilnærmingen ble virkelig lagt godt til rette for. Da jeg begynte å tenke mer på hvor disse fargene kommer fra, undret jeg om plantefarger kunne brukes i stedet. Jeg reiste til Japan i 2024 og besøkte verksteder som tar i bruk metoder for penselfarging. Nå har fargeprosesser virkelig fengslet meg – jeg fascineres av hvor sensitive de botaniske fargestoffene er, den historiske bruken av dem, og måtene disse materialene sirkulerer inn i så mange bruksområder i studioet. Det er en produktiv tilbakeholdenhet for meg.

Hvilke temaer opptar deg i ditt virke?

Kanskje det er dette spørsmålet om “oppmerksomhet”: Hvordan gi plass til visse typer oppmerksomhet – letthet, langsomhet – i dag? Maleri er nært knyttet til det å se, men jeg tror det også kan være et ekstremt kroppslig møte. Jeg er også ganske interessert i de uklare rommene, gråsonene, mellom disipliner – å lage et maleri som også er en bok, eller et trykk som også kan forstås som et maleri. Jeg er veldig interessert i de følelsesmessige erfaringene som oppnås ved å se, eller “sensibilisere”, i møter med kunstverk.

Kan du beskrive din kunstneriske prosess?

Praksisen min er ganske solitær, enslig. I disse dager er jeg mye i studio og holder mange forskjellige materialprosesser i gang samtidig. Når jeg nærmer meg et prosjekt, prøver jeg å la den rasjonelle tenkeren stå ved døren og være åpen for det som kan oppstå. Noen ganger tar det tid å akseptere noe som ble gjort spontant og oppdage retningen arbeidet går. 

Jeg deltok nylig i et månedslangt kunstneropphold, utendørs i Alberta, Canada, som fullstendig endret min måte å jobbe på. Jeg tok ikke med meg særlig med materialer, og utfordret meg selv til å bruke det som var på stedet. Jeg var også omgitt av andre kunstnere hele tiden. Det var ganske utrolig, og det ga meg lyst til å gjøre noen justeringer i hvordan jeg jobber her i Bergen! Å komme opp i fjellet oftere, for eksempel.

Fortell oss om verkene du stilte ut i duoutstillingen med Marianne Moe!

Disse verkene ble laget i fjor høst som forberedelse til en separatutstilling på Entrée her i Bergen. Jeg produserte flere verk enn det som kunne vises, så disse har aldri tidligere blitt stilt ut. Det er så fint å bringe dem frem i lyset! Dette er de første maleriene jeg laget med den eksplisitte hensikten å bare jobbe med plantefarger. Teknikken er tilpasset fra en japansk metode kalt ‘hikizome’ (penselmaling) jeg studerte på en tur til Japan tidligere i fjor. Lerretet må gjennomgå mye forarbeid med soyamelk før det farges gjentatte ganger og modifiseres med bindestoffer eller endringer i pH-verdi. Siden fargestoffet absorberes og blir en del av lerretet, fiksert til den matte overflaten, er det noe optisk utfordrende med dem. De er ikke lette å fotografere.

Hvilke prosjekter jobber du med for tiden?

Jeg har blitt invitert til å stille ut på Trykkeriet i oktober, så jeg har jobbet mot det i år. Jeg føler at jeg har fått en fantastisk instruks til å tenke på trykkmediet igjen, men til å begynne med var det ganske utfordrende å tilnærme seg. Siden har jeg innsett at det er mye overlapp mellom trykk og fotografi og farging. Et trykk er en indeks – av et sted, et objekt eller en hendelse. Jeg har vært spesielt interessert i botanisk trykk laget med damp, hvor fargestoffer utvinnes fra planter samtidig som et bilde blir gjengitt, i prosesser som blir unike engangshendelser. 

Under residensoppholdet jeg deltok på i sommer laget jeg silketrykk på denne måten, ved hjelp av planter som er hjemmehørende i Nord-Alberta.  Ettersom jeg nå er intim med både Norge og Canada, to geografisk avsidesliggende steder i Verden, er jeg ganske opptatt av måten planter informerer vår følelse av hjem, sted og tilhørighet.

Hvordan vet du når et arbeid er ferdig?

Det evige spørsmålet… Noen ganger tror du at du vet, men blir senere motbevist.  Ofte er det en tidsfrist som får deg til å kalle noe «ferdig». En gang iblant skjer et verk så naturlig at dets fullstendighet virker udiskutabel. Du vet at du ikke skal røre det. Jeg synes det er et interessant spørsmål som påvirker alle kunstnere. Jeg er ofte fascinert av verk som kan virke «ufullstendige», men som faktisk gir riktig mengde plass til betrakteren. 

Helt til slutt: hva betyr det for deg å være en av kunstnerne på Leiga?

Jeg elsker at det gjør det mer tilgjengelig å leve med eller eie kunst. Jeg er begeistret over å ha kunsten min i hjemmene til folk. Det er en veldig annerledes opplevelse å ha og se kunstverk i ditt eget hjem, hver dag, enn å besøke dem i et offentlig rom. Jeg er glad for at Leiga gjør dét mulig for flere mennesker.