Samtale med Gunhild Sannes

Våren 2025 inviterte vi billedkunstner Gunhild Sannes til å vise malerier i en soloutstilling på visningsrommet CM7 ved vårt hovedkontor i Bergen. I soloutstillingen «Jeg holder blikket mot det som lever» viste Sannes syv av maleriene hun har tilgjengelig for leie og eie på Leiga. I den anledning stilte vi henne noen spørsmål om eget kunstnerskap.

I samtalen gir Sannes oss et innblikk i hvordan hun nærmer seg sin maleriske prosess som en dialog.

«Jeg er opptatt av å bli stille, bli nærværende i rommet og med maleriene, og av å se og se og se»

Hvilke materialer og teknikker jobber du med?

Jeg maler med eggtempera. Det er en teknikk der jeg mikser egg med olje og vann. Dette blir en emulusjon, og et bindemiddel som jeg videre blander med fargepigmenter. I mange år arbeidet jeg med akryl. Den var perfekt fordi jeg elska å tynne ut malingen til vannbad som jeg kunne helle utover lerretene. Også tørka den kjapt, så jeg kunne jobbe lag på lag. Da jeg begynte på min mastergrad på Kunstakademiet i Bergen i 2019 blei jeg introdusert for eggtempera på et lynkurs i ikonmaling og jeg merket hvordan teknikken min kunne overføres til dette malemediet. Jeg var allerede på jakt etter å bli kjent med andre måter å arbeide på, for jeg var ikke udelt fornøyd med akrylmalingen.

I mitt daglige liv forsøker jeg å redusere plastforbruk og ta valg basert på at vi står i en klimakrise. Det kjentes da godt å kunne legge vekk den plastbaserte akrylmalingen. Jeg syns det er veldig spennende å få arbeide med eggtempera ettersom det er en av de eldste maleteknikkene vi kjenner til, og jeg merker det er mye teknisk å lære, noe jeg liker. For et par år siden tok jeg et ukes-kurs i ikonmaleri i Sverige, for å få bedre tekniske kunnskap om temperaens potensiale – som det å jobbe med mange tynne lag, og dermed oppnå en fylde og dybde på flaten. Noe jeg og syns er gøy med temperaen, og som jeg stadig holder på å utforske, er hvordan jeg kan tilsette annet enn kjøpte fargepigmenter. Jeg fikk nylig være med på et kurs med Olle Helin som tok oss med til nærmiljøet for å samle alt mulig fra jord til glassbiter som vi videre behandlet og brukte i malingen. I vår stilte jeg også ut i Nonneseter kapell, utstillingen «kalk og aske», hvor jeg i ett av maleriene kun brukte aske jeg henta ut fra peisen min som pigment. Det er kjempespennende!

Hvilke temaer interesserer deg i ditt kunstnerskap?

Hm, det syns jeg er et litt vanskelig spørsmål. Jeg arbeider ikke temabasert, men jeg er opptatt av dialogen som oppstår mellom meg og maleriet. Av å stå foran en annen, og forholde meg til dette ukjente – til noe fremmed. Til å våge bli værende i det jeg ikke forstår. I det ordløse. Jeg er opptatt av å bli stille, bli nærværende i rommet og med maleriene, og av å se og se og se.

Hvordan oppstår en slik dialog? Og når vet du at et verk er «ferdig»?

Jeg begynner med å velge format på lerretet. Helst spenner jeg opp og preparerer flere lerret slik at når jeg går løs på selve maleri-arbeidet så har jeg flere flater å arbeide på. Men jeg opplever også denne prepareringsprosessen (med harelim og egenlaget gesso) som en del av min prosess – ja, det blir en forberedelsefase der jeg får bruke tid med, og liksom blir kjent med, lerretduken. Deretter blander jeg egg-emulsjonen med fargepigmenter til jeg finner farger som vekker min interesse, og som jeg ønsker å se sammen. Jeg har sjelden en tydelig plan, og dersom jeg har det forsøker jeg å legge den fra meg før jeg starter. Jeg vil være åpen og følge med på hva som oppstår i prosessen – samtidig har jeg en aning om noe jeg søker, men denne er ofte uartikulert og kanskje mer kroppslig.

Jeg elsker den hvite duken der alle muligheter er åpne. Maleprosessen begynner ved at jeg legger lerretet på gulvet, heller maling utover, tar i bruk en gulvnal, bruker hendene – eller ved at jeg setter det opp mot veggen og går helt nært, gnir malingen inn med penselen, lar fargene blandes på duken så nye nyanser oppstår. Brått er føringer lagt som jeg må forholde meg til og en dialog settes nå tydelig i gang. Jeg tar noen steg tilbake – ser og «lytter». Denne delen av prosessen er ofte mer langsom. Jeg arbeider på flere malerier parallelt da det hjelper meg til å ikke overarbeide, men la de hvile før jeg prøver meg videre fram. Når jeg maler forsøker jeg å lete – jeg leter til jeg opplever at maleriene kan tre ut og bli sin egen. Til de blir som pustende rom.

Fortell om verkene du stilte ut hos oss!

De tre maleriene som hang på hovedveggene inne i utstillingen «Jeg holder blikket mot det som lever», er jobbet fram de tre siste årene. Jeg malte «–også der» sommeren 2022, «Jeg sover, men hjertet våker» sommeren 2023, og «En annen dag» sommeren 2024. I utstillingen viste jeg også tre verk laget under mitt kunstneropphold i Dale denne vinteren. Disse som jeg har kalt Ly.

Mitt atelier i Dale ga gode muligheter for å arbeide ute, noe jeg gjorde med maleriet som var montert i vinduet. Under dette kunstneroppholdet utforsket jeg å male i skumringstimene. Jeg maler helst uten elektrisk lys, men når dagene var korte fikk jeg bruke muligheten det ga. Jeg tok dermed dette lerretet og flere skåler med farge med ut når skumringen begynte. Deretter malte jeg fram til jeg knapt kunne se fargene lenger. Det ble en ganske interessant arbeidsmetode – når lyset avtar forsvinner fargene, men det jeg da sitter igjen med er kontrastene. Men det var også kaldt, jeg arbeidet i varmedress og holdt selv varmen, men fargene frøs til og jeg fikk brukt friksjon da jeg gned fargen inn i duken.

Hvilke prosjekter jobber du med for tiden?

Min neste soloutstilling er i Moss Kunstforening høsten 2026. Men jeg forsøker å ha en jevn atelier-praksis uavhengig av utstillinger. Ja, det beste er egentlig å ikke ha noe som ligger for tett på, så jeg opplever å ha et større rom til å gå såpass åpent inn i arbeidet som mulig. Det er jo en ganske sårbar måte å arbeide på. Jeg har ikke kontroll. Og vil heller ikke ha det. Men jeg er veldig mye redd, for det er skummelt. Noe jeg tenker det skal være, men da er det veldig godt å ha rom til å utforske, feile og prøve meg fram – lytte meg fram. Jeg er nå del av et digitalt veiledningsprogram i England, Turps Correspondanse Course, der jeg  har en veileder jeg fem ganger i året sender portefølge og et brev til, for så å få et utfyllende brev tilbake. Det er kjempegivende og så deilig å få nye input og en annens blikk nå når det er fire år siden jeg fullførte min master. Jeg hadde ikke villet bli med på det rett etter jeg var ferdig, det har vært så godt med dette rommet til å få ta ting i mitt eget tempo og å ikke hele tiden skulle vise og være synlig. Det tror jeg er kjempeviktig.

Hva betyr det for deg å være en av kunstnerne på Leiga?

Jeg vil så gjerne at kunst skal være tilgjengelig for folk flest, at det ikke bare skal være noe eksklusivt. Jeg opplever at Leiga bidrar til dette med en ordning for å leie, prøve ut og å kunne bruke leieperioden for å betale med nedbetaling.