Samtale med Gitte Sætre

Hvilke materialer og teknikker jobber du med?

Min praksis krysser ulike fagdisipliner og består av større samproduksjoner med lange forskningsperioder. Kunsten jeg lager bygger på billedkunstfeltets refleksjonsrom, visuelle kompetanse og et intuitivt gehør.

Mitt virke spenner over dialogbasert kunst, performans i det offentlige rom, relasjonelle teaterproduksjoner, scenografi og produksjon av lydbilder. Jeg jobber også med historiefortelling gjennom eksperimentelle formater, som web-TV-serien Are You Ready? jeg produserte sammen med min partner Frans Jacobi i 2019-2022.

Hvilke temaer interesserer deg?

Jeg er opptatt av hvordan vi tenker, ulike typer språk, og hva stemninger kan fremkalle på den ene siden og avspore eller sabotere på den andre. Fellesnevneren for prosjektene mine er at de er undersøkelser av mulighetsrommet som ligger i kunsten. I større eller mindre grad handler de alle om presserende spørsmål som klimaendringer, nyliberale mønstre og kulturradikalisme.

Jeg balanserer seriøsitet med humor og poetisk refleksjon, og prøver etter beste evne å gi plass til publikum. Egne og kollektive tankeprosesser er avgjørende.

Fortell om kunstverkene du har inkludert i denne utstillingen!

I utstillingen Leiga: FOTO viser jeg to verk fra serien Morstøv, som jeg startet  i 2013 – året Norge markerte stemmerettsjubileet. Serien er portretter av støv som har samlet seg til hybelkaniner. Støvansamlingene er fanget i eget hjem og dokumentert med mikrolinse og blits, som så er blåst opp og trykket på akryl i to ulike størrelser.

Skitt er et symbol på skam, og inne i dette avfotograferte støvet finner du spor av DNA, ulike giftstoffer og annet bevismateriale over hva vi driver med i vår familie. Fotografiene utgjør en serie av performative arbeider hvor jeg forteller om en historie som på mange måter er privat. Den startet med noen opplevelser i barndommen som fortsatte i min relasjon til min mor og min mormor da jeg selv fikk barn. Samtidig løfter Morstøv frem historien om statlige hygienekampanjer og det ubetalte arbeidet som kvinner opp gjennom historien har lagt ned.

Da jeg så de to fotografiene jeg har med i utstillingen, ble jeg glad for å se dem utstilt igjen. Saker og ting jeg gikk og spekulerte på den gang jeg lagde verkene dukket opp igjen.

På hvilke andre måter har du jobbet med denne tematikken?

Etter arbeidet med privatsfæren som tematisk ramme for Morstøv, gikk jeg over i en geopolitisk størrelse med den pågående performansserien Woman Cleaning. I dette prosjektet gikk jeg inn i en form for inkarnasjon av det å være en norsk kvinne født i 1975. Jeg gikk inn i det norske, inn i vårt selvbilde som den omreisende misjonæren, fredsmekleren og bistandsarbeideren. En som vasker ting som trenger en real vask og et omsorgsfullt kvinnelig blikk, med intensjon om å rense luften og åpne opp for at noe nytt og bedre kan skje.

I dette prosjektet er det å stille seg tett på noe som er vanskelig og fjernt fra en selv en metode, og en strategi for å relatere til verden og å ta dens utfordringer på alvor. Å stille seg alene opp imot en stor og kompleks verden er et interessant bilde. Det er et tolkningsrom i Woman Cleaning som går i ulike retninger, og det kan både leses som et feministisk fredsprosjekt eller som noe naivt eller imperialistisk.

Serien har jeg holdt på med siden 2014, og den teller hittil 18 verk. Selv om jeg sier at det er et pågående prosjekt, finner jeg det akkurat nå vanskeligere å vaske noe som helst. De tingene som preger oss nå, er i en tilstand som krever noe annet. Tid for oppvask og ny begynnelse vil komme, men nå handler det først å fremst om å komme oss ut av helvete.

Når vet du at kunstverket du jobber med er ferdig?

Et kunstverk er ferdig når jeg har kommet på en knakende god ide. Nei, det er først ferdig når jeg klarer å holde det ut, når det sitter i komposisjon, innhold og originalitet. Eller når det bærer i seg et nytt spørsmål, noe jeg kan ta med meg videre.

Når jeg har presset meg så langt som jeg kan der jeg er på det tidspunkt. Og helst før jeg ødelegger det i mitt evige kritiske blikk.

Hva betyr det for deg å være del av Leiga?

Leiga er en plattform som kan få igangsatt en bevegelse i den delen av kunstnerskapet som handler om godt gammeldags kjøp og salg.

Det er like gøy hver gang jeg ser et fint pakket kunstverk på vei ut av atelieret og inn i private hjem eller offentlige bygg. Men billedkunstnere har det med å tenke at vi skal produsere nye ting til nye situasjoner til enhver tid – og det er ikke særlig bærekraftig.

Det er alltid verk igjen i en serie, og via kanaler som Leiga har man en annen terskel for å vise eldre arbeider. For meg som driver mest med video-performanser, film og prosessuelle prosjekter, blir Leiga en plattform hvor jeg kan presentere den objekt-baserte delen av min praksis, som kanskje er mindre kjent for folk.